Når underlaget du står på vibrerer som musikk, og landskapet beveger seg som kvinnelige former, møter du MISS MAX, MAXINE. Skeiv, i et landskap av puter, pupper, hår, overtoner og strupesang – dunker hun ungen ut av veggen. 

 

Med bakgrunn i avantgardeteater og dans utfordrer HenBlakstad konvensjonelle forståelser av kjønn og makt i et iscenesatt rom.

 

Konsept og regi: Henriette Blakstad / HenBlakstad

Scenograf: Ylva Owren

Utøvere: Tuva Hennum, Desiree Bøgh Vaksdal, Henriette Blakstad

Komponist: Johan Sara Jr.

Lysdesign: Desiree Bøgh Vaksdal

​

Varighet: 30 minutter

Aldersgruppe: Unge voksne og voksne

 

MISS MAX, MAXINE er en del av et pågående kunstnerisk arbeid som vil kulminere i en produksjon våren 2026 ved Grenland Friteater. Performancen er støttet av Studium Actoris, Telemark og Vestfold Kunstsenter, R.E.D., Arctic og Oslo Pride, samt Kulturdirektoratet.

​

​

mer om teamet i konseptet

Konsept, utøver, kostyme: Henriette Blakstad/HenBlakstad, https://www.henblakstad.com/about

• Henriette Blakstad kunstner, utøver og sanger med bakgrunn innen tverrfaglige scenekunstprosjekter involvert i innovative teater- og kunstproduksjoner som ofte utforsker samtidstemaer.

​

Scenograf: Ylva Owren,  https://issuu.com/ylvaowren/docs/portfolio

​

Komponist: Johan Sara Jr.,  http://stierdna.com/Artists/Johan_Sara_Jr/index.htm

• Johan Sara Jr., sjangerfri, samtidskomponist, musiker, produsent og innovatør innen samisk musikk og joik, eier av plateselskapet Stierda. Komponert verk for teater, TV, radio, museer, marsj- og blåseorkestre og kammermusikkstykker.

​

Utøver: Tuva Hennum, https://www.dramatiker.no/manusbanken/forfattere/57708

• Skaper film og scenekunst gjennom å skrive manus, utarbeide regi-konsept, skape scenografiske løsninger og er skuespiller i produksjonene. Hun drifter med Ylva Owren kompaniet Normaliteten.

​

Utøver, lysdesign: Desiree Bøgh Vaksdal,  https://www.instagram.com/dessiraycyrus/tagged/

​

Film, foto: Claudia Lucacel, https://www.claudialucacel.no/reel

​

Klikk her for mer info om teamet

​

Lytt til grovutkast komposisjon, komponist Johan Sara Jr. og sanger Henriette Blakstad.

​

Alle utøverne i performancen har skeiv forankring.

​​

​

metode

Henriette B. er utdannet i metoden The Viewpoints (New York, Anne Bogart / Mary Overlie, 2010–2016) innen komposisjon, tverrfaglig samtidsteater, visualitet og bevegelse. Hen har skuespillerutdanning fra NISS / Høyskolen Kristiania, er utdannet danser fra KHiO, og har praktisk-pedagogisk utdanning (PPU) fra Teaterhøgskolen ved KHiO (førsteamanuensisnivå).

 

HenB sier:

 

Jeg er medskapende for andre og skaper egne verk. Jeg har ti års erfaring fra Grusomhetens Teater, kuraterer interaktive, visuelle og performative verksteder ved Nasjonalmuseet, driver mitt eget kompani HenBlakstad, og jobber som utøvende freelancer i andres konsepter.

 

Jeg arbeider kompositorisk med utgangspunkt i visualitet, fysikk, lyd og tekst. Jeg er opptatt av dekonstruksjon og konstruksjon, og av ikke-lineære, improvisatoriske utviklingsprosesser innen konsept og performance.

 

Jeg samarbeider med komponist og musiker Johan Sara Jr. som en parallell til Artaud-arbeidet jeg gjorde med Lars Øyno ved Grusomhetens Teater. Både Lars og Artaud var opptatt av balinesisk teater. Jeg fordyper meg i tilsvarende metodiske prosesser, men med forankring i det nordiske – derfor samarbeider Johan og jeg.

 

tekstutdrag

Se vedlagte tekster som utgangspunkt for tverrfaglig arbeid i rommet.

Vi jobber med karakterene MISS MAX, MAXINE, ungen og mannen.

Teksten er et utkast som vil bli overskrevet, strøket og herja med i rommet.

Prøver vil skje 5.–23. juni ved PÅ HØYDEN (som jeg driver), og 18.- 24. juli 2025 (premiere) i et rom i festningsmuren, Fredrikstad (MÅNEFESTIVALEN)

​

 

RI

Hvor skal du ri egentlig

 

• Jeg skal vel ikke ri noe sted

 

Ikke ri noe sted, men du er jo på vei

 

• Jeg vil ikke

 

Jeg vet det, men du rir likevel

 

• Jeg lengter ikke etter forflytning, jeg vil ha det konstante som om jeg er i navet på kornkverna som syder rundt meg, mens jeg går jevnt i en stabil flyt.

 

Du har mistet et barn.

 

• Ja jeg vet det. Tenk at du vet det.

Jeg later som om jeg ikke savner henne. Noen dager er jeg skikkelig lettet over at hun ikke fins.

Jeg tror hun er etterlatt i veggene her, eller nederste gangen ut mot hagen. Tenk det at hun er der alene og løper i gangene.

Jeg har skrevet et brev til henne, det må stappes inn i veggen, det er plassert et ute i gangen også, i rosa konvolutter, også har jeg et gjemt her inn under hunden. Rosa er en fæl farge.  Det er flere, jeg åpner ikke de brevene, noen ganger flytter jeg de rundt, jeg vet jo aldri hvor hun er dette barnet.

Hun blir jo aldri større, jeg hører språket hennes, ordene som prikker inni tinningen, i huden. Hun er flere steder.

 

 

DET RULLER UNGER

Det ruller unger under gulvet sammen med biljardkulene, det er et spill, eller det skal se ut som et.

Hoder gjennom generasjoner. Unger fra da, noen er daue noen er nyfødt, de står fast i tia.

De kiler opp mot fotsålene, hva skal jeg med dem, hva skal jeg med hodene som ruller som minner.

Jeg vil ikke ha dem, jeg vil ikke ha ungene, jeg vil ikke ha denne tia

​

Jeg vet de er der, jeg vil bare ikke se på dem

​

Der, hold dere der

 

Under gulvet ruller hodene og biljardkulene. Jeg leker en lek jeg ikke kan.

 

Du

Hei

​

Køen sikte, få fingrene i stilling, legge køen mellom tommel og langfinger som er i spenn, puste, puste og støte fokusert til. Jeg treffer, og kula går den i hullet.

​

Huden, griseunge hud, hennes er som fløyel.

​​

Hold, hold rundt

 

Uvant med så lite hode. Uvant med så lite hår. Jenta som elsker Mimmi blir en jeg elsker. Jenta

 

Jenta ruller under gulvet

 

Jeg hater barn, hater hva de gjør med meg, hater, alt det lubbene, hater hvordan det river i deg, hater å måtte gi de fra meg, hater å aldri være fullkommen, hater hjertet de glefser biter av, hater at de ser møkka mi, hater at jeg blir såret, hater å miste kontrollen, hater at jeg ikke har noen makt. Jeg mistet makten min, selvbestemmelsesmuligheten. Jeg ble gammel på veien, jeg ble ensom, jeg nekter å bli et rullende hode, jeg blir steil. Jeg blir sterk, jeg mister mykheten og røves fra livet det vakreste jeg er, leken og mykheten er hardnet,

​

Kunne jeg sluppet, sluppet å bli hennes mamma

Kunne jeg ha sluppet å bli født av min mamma

Kunne jeg ha sluppet å måtte vrenge alt til det bedre

Kunne jeg ha sluppet å ha så mye kraft

Kunne jeg ha sluppet å ville leve

Kunne jeg ha sluppet å stå på så vaklende grunn

Kunne jeg ha sluppet å be om almisse

Kunne jeg ha sluppet å måtte forlate barnet

Kunne jeg ha gitt meg lov til å gå inn i mørket

Kunne jeg ha stoppet opp og sagt jeg vil ikke dette her, ta meg vekk fra dette, jeg vil ha mer og noe annet, jeg vil ikke dere, men det som er mitt

Kunne jeg ha stoppet opp og blitt mykere.

Kunne jeg ha stoppet opp?

 

Kunne jeg vært mindre narkoman og mere menneske?

Dopet virker så kort.

Jeg tørster, jeg er tørst.

Jeg er stygg.

Jeg blir sliten av å skjerpe meg

 

Å fare gjennom tiden.

Å minnes noe som var glemt så relasjonen til den voksne jeg endres.

Tid som vrenges, tid i minnet, tid som fremmer ulike historier.

Katalysator som preger minnet, hvem er katalysator, eller hvem er skyggen?

Flukten fra historien, møte historien og gjenskape seg selv i minnet, det som var og det som er nå.

Lagene, skrive gjennom tidslagene

​

 

 

TAP

Jeg bygger tykkere rygghud, ryggraden er en stram streng. Igjen og igjen flekser jeg muskler så jeg står bestemt og lenge. Jeg puster inn bevegelsen for ikke å knekke.

En sjelden gang lener jeg meg inn i puta et kroppsmøte med en madrass, klemmer øret inn mot hudlagene hvor jeg hører mitt eget hjerteslag. De lever, de er varme, jeg har millioner av celler som smeltet lengter og ville.

​

Så trekkes jeg bort og skylles inn over henne, suges vekk, skylles og bort igjen. Over huden og vekk, over og vekk. Hun griper fast uten pust, selv når jeg glir vekk fra henne (som om jeg forlater mitt eget skinn).

 

Barnet vandrer over ribbeina mine, over ryggraden er jeg hennes bru. Jeg breier meg som en elastika og dekker alle avgrunner slik at hun beskyttes. Du legger deg flat inn mot brystet mitt og sovner til pusten min.

 

Drømmene rommer henne, jenta som er sydd fast til hudlagene mine. Nå er huden i helspenn, strekt og håret bleknet hvitt. Jeg ga deg fargene mine og du vet det ikke en gang.

​

Noen liv kan lever imellom lagene slik uten at du og dere får fatt i det. Alt avsløres. Hun løper i veggene, slik din unge løper med deg og sparker deg i leggen.

 

Mitt barn er, ikke, er.  Jeg finner deg ikke, er, ikke, er.

 

Jeg er en hinne som vender meg mot, og forventes å vende meg fra.  Barn vender seg til, Ser hun meg nå?

 

Alt blandes, det som var avgrenset, blandes. Det kan ikke snakkes om, det føles,

Huset, ungene, ungen, ungen i huset i veggene, avstanden, hudløs,

 

 

Og kjærlighet. Frigjøring. Avstand. Hva er, loven om avstand? Kjærlighet?

 

Huden, minne lag, kaos, søvnen vekker meg.

 

Jeg har blitt en annen. Men skulle gjerne vvært den samme med barnet og ikke måtte forlate.

Det finnes tomrommet imellom hvor muligheten finnes. Ordløst, er der stadig, vende tilbake.

​

Ikke over, dempet og i bølger i latter.

 

 

 

 

MØTET

Hysj

 

• Men

 

Hysj

 

• Men

 

Stille.

 

• Hei.

 

Hei.

           

• Jeg kan høre på pusten din når du sover.

 

Kan du.

 

• Ja. (vinker henne mot meg).

 

Jeg står der på innsiden på det fine parkettgulvet

 

• Jeg står på utsiden i jord og søle

​

Jord og sølevann, det gjør visst ingenting. Står der med de store, store åpne øynene, blyg og forundret ut på samme tid.

 

• Vil du komme inn da

 

Ja, gjerne det.

 

• Ja, det er litt kort. (kort miniskjørt)

 

Mm, det er litt kort. Jeg er helt enig.

 

• Ja, nei jeg skulle egentlig ikke ha det på.

 

Nei, du skulle vel egentlig ikke det.

 

• Nei, nei, nei, nei, nei, mja, jeg, jeg, jeg, jeg, jeg har ikke.

 

Nei.

 

• Nei, det har jeg ikke.

 

                                                      pause

 

Hun, setter seg på bordet og vifter med tærne. Hør. Lukke rommet.

 

• Ja.

 

Luktene som omslutter meg som en tydelig rettet pil som treffer nesen og sirkler bak nakkepartiet så hodet kneiser litt fremover.

 

• Ja.

 

Et stille nikk hvor solar plexus trekkes opp i ryggsøylen, ut vingepartiet, overarm, albuer og fingertupper.

 

• Jah.

 

Jeg puster meg inn i deg, i dønningene som duver i etterkant.

 

• Hm.

 

Jeg er en bølge, et hav av strømninger. Små luftbobler som samler seg rundt min nakne kropp i det jeg ligger meter, meter på meter under overflaten sammen med deg. De knytter seg til kroppen som uventede morild klar til å slippe fri når øyeblikket blir mange nok. Nok til at ryggsøylen festes i halebenet opp i skallefestet.

 

• Åh.

 

Når jeg blir et eh, når jeg blir et fullvoksent virveldyr, jo, jo, da syder morilden i en heftig fargeprakt, et jævelsk heftig spetakkel i det myke vannet. Et fosskok lyser under flaten. Jeg lyser under flaten i et fosskok, et lukket brøl for deg jeg ønsker å invitere innafor.

 

• Åh.

 

Du vet, n-nå, med tådypp sunket ned til livet, hehe, så navlen iler og brystvortene nupper seg går jeg bevandret på overflaten lett urytmisk, muskler og skjelett med, med eller uten hue, hehe, pumperblod også ærre, såærre sånn, bank, bank, bank  JEG VIL UUUT, LAT OPP DØØØØRAAAA..

 

Hm, det kiler.

Og du kiler.

Du hvisker et språk, det er visst en egen diskusjon mellom deg og mine virvler og musklereee alt det bløte hehe. Nei, eh, jeg veit ikke jæ. Men mulig, det er mulig at jeg og musklene, det bløte og deg blir enige om et eller aant da, et sted. Setter døra på gløtt og lar fingertuppene og sprelletærne fnise seg inn imellom invitasjonssprekken. He.

 

Hm? Du vet, noen ganger er kroppen bare litt sånn, den har liksom blitt så stor som voksen, fingre og trærne- tærne de er liksom ennå små lekne barn.

 

Eh, jeg er forundret. Vettu jæ- ær. Jeg er ennå veldig forundret. Ennå, ennå. Eh, ennå treffer det, det klare myke blikk- blikket dit så sterkt at jeg, at jeg blir nødt til å skygge for solen.

 

• Ja.

 

 

 

SLUTTER? BEGYNNER?

Om å gro verdener på den andre sia av muren.

Om sulten.

 

Hvor begynner jeg og slutter du?

Hvor slutter jeg og begynner du?

Hvor begynner fitta og slutter kuken?

Hvor slutter kuken og begynner fitta?

Hvor begynner kvinnen og slutter mannen?

Hvor slutter mannen og begynner kvinnen?

 

Hvor begynner barnet og slutter barnet?

Hvor begynner fitta med kuken som blir til barnet?

Hvor ble fitta og fittas barn av?

 

Hvor ble de av?

Hvor ble mora av?

Hvor ble kvinnen av?

Hvor ble barnet av?

 

Tape barn, kvinne, mor.

Om den fortapte familien og fittekvinnen.

Om å gro verdener på den andre sia av muren.

Om å sette røtter, gro under overflaten i jordlaget, under føttene, samtalene, alt som blir

gjort og ikke gjort.

Om å bli dyr og natur.

Om de lange reisene.

Om å ønske seg bort

Om å ønske seg bort og ville hjem.

 

Om å elske fitte og pupper, men være bombardert med pikk.

 

Om å dra til seters og gjøre seg fet.

Om å gripe begjærlig.

Om sulten.

Om den ville, uregjerlige, dyret.

 

Om å slippe ut dyret.

Om å ha gamle røtter, å kjenne generasjoner som har tilhørt dette landskapet.

Om å tilhøre berget og jorda.

Om en families røffhet, det myke og kraftige.

 

 

HUN i kroppen.

Trekk navlen inn mot korsryggen og lukk ribbekassen mot hverandre, så vipper du

bekkenet lett opp samtidig som du åpner brystkassen og slipper skuldrene. Nå hviler

underarmene og håndflatene henger ned langs siden av kroppen. Innsiden av

håndflaten møter hud som fører til at fingrene spriker. Trykket fra håndflaten som møter

hud lager et lett trekk opp så skuldrene slippes ytterligere.

Føttene som møter underlaget har du trukket så tett inn mot setet du klarer, knærne

peker opp mot taket. Nå når bekkenet og korsryggen møter underlaget, skyvet er i

hendene inn mot håndbaken, du skyver vekten inn i føttene og har et drag

fremover inn i tærne. Puster inn, full inn-pust, en pause, du hveser i

svelget, trekk opp gjennom, jeg er kåt.

Jeg beveger meg i to fjerdedels takt bekkenet beveger seg lett og

gir en svikt som forplanter seg helt opp i nakkevirvelen.

Hørselen og luktene har tatt over, halen henger tilforlatelig, svinger lett (er i balanse).

 

HAN i sengen.

Jeg dytter han hardt, smeller til han i korsryggen med store hender så kroppen spenner

seg 30 cm frem mot sengekanten. Ingen endring. Han ligger der ennå. Henger over

sengekanten i en uforståelig balanse.

 

 

Hvor begynner jeg og slutter du?

Hvor slutter jeg og begynner du?

Hvor begynner fitta og slutter kuken?

Hvor slutter kuken og begynner fitta?

Hvor begynner kvinnen og slutter mannen?

Hvor slutter mannen og begynner kvinnen?

Hvor begynner fitta?

Hvor er fitta?

Hvor er kvinnen, henne, hu, den grønne, i det grønne på den andre sia?

Det er grønnere på andre sia.

Det lukter annerledes, omslutter i ei mykhet jeg ikke ante jeg savna.

Søtsuppe deilig digg

Visste ikke, var ikke, er

Hu

 

Hvor begynner barnet og slutter barnet?

Hvor begynner fitta med kuken som blir til barnet?

Hvorfor ble ikke fitte- fitta til barnet?

Fitte barn, hælvetes uskyldige røver som du kappa av meg kroppsdelene, halt jævelig

skrømt som ser skakkt på det ene øye.

Kan du begripe at hu, dette, jeg gikk med på skvalder som reiv meg i filler som ble limt

sammen igjen i et kunstverk jeg ante jeg eide, men virkelig trodde jeg skulle slippe å

hilse på.

Brutaliteten

Tape.

Tape selv, meg sjæl.

 

Ryggrad av stål ble et skjelett uten muskler.

Tap, tape og bygge nytt, vaske grunnfjellet og tåle.

 

Hvor ble fitta og fittas barn av?

Hvor ble de av?

Hvor ble mora av?

Hvor ble kvinnen av?

Hvor ble barnet av?

 

 

 

SO

LAMMELSEN, STILLHETEN, TAPET

SVEKKELSEN

SELVSTRID

KROPPEN

STYRKE

LEKEN

 

Å VÅGE Å FALLE

Å VÅGE DET FEMININE

Å VÅGE Å PUSTE

Å MAKTE

OFRE

Å VINNE VED RETRETT

DET SUNNE I DET ENKLE

Å GÅ I EGNE FOTAVTRYKK

NÆRES AV TILSTEDEVÆRELSE

FORSTÅ AT TING TAR TID

Å GI SEG SELV RETTEN TIL Å HA EN STEMME

NATUR

KROPP

ÆRLIGHETENS BRUTALITET

INGEN LØGN

 

AVSTAND

IKKE EIE

ENSOM

STUM STEMME

USKYLDIGE

Å SLIPPE EGET EGO

 

DET GODE

UTHOLDENHET

LANGE LINJENE

DE ENKLE GJØREMÅLENE

NÆRE NÆRT

 

INGEN TID

SLIPPE TIA

TRO

HÅP

VILLE

VÅGE

Å GJØRE NOE MAN IKKE KAN

LEKE

BANNE

RØYKE

DRIKKE

ELSKE

Å LE

 

KUNSTNÆRING

 

ONDSKAP

ONDSKAP

ONDSKAPEN

IKKE FRYKTE VED Å MØTE

 

HEVNE, MEN NEI

Å VILLE SLÅ

Å VILLE HATE, MEN MÅTTE FORSTÅ

FALL

FALLE

Å BLI EN ANNEN

 

Å BRYTE MED ALT

Å BEGYNNE PÅ NYTT

Å ALDR BLI DEN SAMME IGJEN

 

ELSKE

MULIGHETER

NYE MULIGHET

VILLE NYTT

 

Å VÅGE

ELSKE

Å VÅGE

TRO OG LIVET